Hondebæsj 2

I går va ej og Tuca på en plass attme nokken folk. På dinna plassen gjekk det en del sauda på beite. Derfor va det saudebæsj over alt. Minst ei ruke per kvadratmeter. Vi rusla no en liten tur der, og ho Tuca bæsja. Ej tenkte at sia det florerte me saudebæsj, so va det ikkje nødvendig å plukke opp. Men for å ver høflig, so spurte ej dei andre om ej skulle plukke opp eller ikkje. Svaret ej fekk va at det e no KLAAAART at ej må plukke opp!!! Det va egentlig et veldig fascinerande svar. Ka e det med dinna hondebæsjen som gjer at folk hata den so voldsomt? Jau, svaret fins nok i gatene der vi bor. Enkelte hondeeigera unnlet å plukke opp etter sej i boligfelt, og langs tungt traffikerte vandringsåre, og alle andre gjeng å gremma sej over dinna elendige hondeskiten. Då blir folk sint på hondeskit generelt. Hondeskit ekje lenger bæsj på lik linje med anna bæsj. Hondebæsj høyre heime i en svart pose! Mens saudebæsj e et halvkoselig innslag på den vakre fjellstøylen, og hjortebæsj e spennande (for TENK, det he vør en hjort her nettop!), og elgbæsj glasera vi og bruka som øyrepynt, so e hondebæsj folkets fiende. Ej he ingen problem med å forstå at det ikkje e særlig koselig å gå å trakke rundt i hondebæsj i sitt eige nabolag, men ej syns det e ganske spesielt når hatet mot hondebæsj resultera i irrasjonelle tanka som at hondebæsj ikkje høyre heime i naturen. Menmen, litt irrasjonalitet må an vel tøle når an e so heldig å ver den lykkelige sambuer med en varm og koselig pels. Når ej set attme en gjespande hond foran bålet og solnedgangen, då e alt bra. Sakte men sikkert glir ej over til varulv-skikkelse, og ej og Tuca spring over høge fjell natta lang på jakt etter ferskt kjøtt. Neida, berre tulla!