Trugetest til fjells

Ja då va det berre å peise på. Oss bar med oss trugene opp te Ulstadsætra, og derifrå va det trugeland deluks. Masse snø, og dødelig uten truge - men med truge so va det berre en leik, eller et barneskirenn som han Petter Nortug bruka å kalle det. Tuca svømte og kravla like masse som ho gjekk, her ser du ho med målet i bakgrunnen - Øtrefjellet.

Tuca he fønne sej ei "øy" av stein som stakk opp av laussnøven. Ho hoppa som ei gal kanin for å komme sej fram hit, og der vart ho setande ei god stond. Ja dei treng vel pause dissa firbeinte også..

Litt lengre oppe viste det sej at elva før Øtrefjellet va delvis åpen, so ej va litt skeptisk på å prøve å krysse i tilfelle oss datt gjønå. Kjipt å dette i ei elv i minusgrade. So oss tenkte å sette kursen mot Heia istadn, iallefall et lite stykke oppover. Oss fann snart ut at oss gjekk i le-sida, for snømengdene va store. Sjøl med truge so sakk ej langt nedi, og når det va heise bratt opp gjønå so va det blytongt og gjekk fole sakte. Men oss skulle opp forbi skogen tenkte ej. Heilt til trugene bjøndt å seile i laussnøven og ej tryna. Og samme kor ej satte føtene, hendene eller skistavane, so forsvant dei langt nedjønå snøven. Jaaaavel, so va det berre å stresse ned, få av sej sekken, og bruke den som hjelpemiddel for å komme sej på beina igjen. Oss fann ut at oss måtte ta til takke med småskogen, og fann oss til slutt ei buske å krype under. Trakka fint til med trugene og laga en bra leirplass. So hadde det sej slik at ej skulle ta et steg vekk frå seteplassen min for å ta et bilde. Det skulle ej ikkje ha gjort. Ej sakk faktisk ned til hofta i snø med begge beina. Oppgitt Sindremannj. So va det her ej skulle ende mine dage, tenkte ej. Men etter mykje om og men so fekk ej kravla mej oppatt og komt mej inn i fjellduken for en diger kopp med varm te og skive med peanøttsmør. Skjelden he det smakt so godt.

Fornøgd no ja, når dukjen endelig va på plass:) Den he nok redda liv opp te fleire gånga. Tuca ho tok sej egentlig overraskande lett fram, snømengdene tatt i betraktning. Ho låg liksom å flaut på magen og kafsa sej tolmodig framover, og det hjalp sikkert å ha svømmehud myllå tæsane. Kvar gång ej stoppa, for å vente på ho, so gjekk ho faktisk forbi mej og berre fortsatte når ho tok mej igjen. Ingen pause der i gården. Tolmodig og sprek du Tukis. Forøvrig so smurte ej inn labbane te ho Tuca me massevis av labbefett før oss for. Det tru ej ho va glad for, ho bruka å klabbe en del.
På nedatturen ante ej fred og ingen fare då det plutselig skjedde at ej datt en halvmeter rett ned. Det viste sej at der va en aldri so liten bekk under snøven, og ej havna soklart nedi den. Lite vatn heldigvis....

Det vart mykje vind og mykje snø etterkvart, nokke som Tukisn bar preg av. Ej tru ho storkosa sej, men at ho syns det va heilt greit å komme innatt i stova etterkvart... ;)

Når oss kom nedatt på asfaltveien, so gjekk ikkje det lenge før føtene forsvann og ej havna på ryggen. Typisk. Det e mykje farligere å ferdast i det siviliserte samfunn enn i 1 meter laussnøv og liten storm. Det e jaffal mi erfaring. :)

Truge e herla. Det bli nok ganske garantert ei investering på den fronten. Truge må ver den beste oppfinnelsen sia Super Mario Bros. kom på markedet... :D