Liv, draumar og havre i skjønn forening

Endå ei helg e over, og den legendariske gamle dama Hofsetsetra he blitt bestege to gånga. Det ekje mykje som gir mej og ho Tuca meir glede enn å klatre opp ryggen henna for å rulle oss i lyngen på toppen! Det e ingen tvil om at det å vandre til fjells e ei av dei viktigste tinga et menneske og en hond kan gjer ilag. Å studere en maurkoloni, et tre, alle artane som finst på en kvadratmeter, det fortell oss virkelig kor uendelig stort livet e. Når livet kan ver so stort på en so utrulig liten del av planeten, då e livet uendelig stort.

Nokke av det gøyaste ej veit e å gå på en vanlig sti, som ej he gått altfor mange gånga før. Åso plutseli so gjeng ej av frå stien, til ukjente jaktmarker, og då kan ej finne dei underligste skatta gøymt vekk i naturen. Tenk alle plassa i heimbygda di du aldri he besøkt, fordi du gjeng den samme stien kvar gång. Folk flest fær aldri oppleve dissa perlene som ligg rett rundt neste tre. I går tok ej, Tukisn og han pappa av frå stien, og fann ei EEEELDGAMMAL einerbuske. Ej he aldri sett nokke lignande før! Det va fantastisk å sete i lyngen og sjå på den gamle kjerringa som stod der og sang på siste verset.

Ej og han pappa og ho Tukis gjekk også opp på den ukjente Dvergehaugen (so ej lika å kalle den). Der ska ej og han Torbjørn bygge ei steinborg, som iallefall ej he plana om å tilbringe store dela av livet i. Det skal bli min heim, og naturen på den staden vil gi mej den føden ej treng. Vi skal også bygge ei steinborg på Heia som vil bli et uinntakelig forsvarsverk mot alle naturlige fienda. Det være sej halvmenneske eller fienda av havren sjøl. Den borga blir først og fremst et tilbud til alle medlemma av Havregrautens Ve og Velforening. Mitt siste byggverk av stein ska ej og ho Tuca røyse på Øtrefjellet (bildet). Det blir staden vi skal trekke oss tilbake til på seine vinterkvelda, og søke ly for stormen. Då skal vi ule med vinden, og ete erter, kjøtt og flesk til den store finalen. Amen.