Det e godt å vite at linerla fremdeles bygg reir. Kvart år kjem linerla til naustet mitt, og det gjor ho i år også. Plutselig va ho der. Ho vippa med stjerten omtrent som ho Tuca vrikka på rompa, og Tuca gjor ett einaste forsøk på å fange ho. Men ho veslemor slapp unda, og Tukisn ga opp.
Skulle ønske ej kunne bo i ei fuglekasse. So kunne ej sete inni den og kike ut av hølet. Åso kunne linerla ha komt på besøk. Vi kunne ha drøkke kaffi og snakka om gamle dage, og linerla kunne ha klødd ho Tuca på ryggen med klørne sine. Dei kunne ha blitt bestevenna, og jogga gjennom skogen etter frokost, mens ej va heime og bygde reir slik oss menneske bruka å gjer.
Og når det regna ild og svovel utandørs, so kunne vi krølla oss nedi reiret, og Tuca kunne ha laga pannekake med blåbærsylte te middag, som vi kunne ha ete med utsikt mot et avsvidd landskap. Og linerla kunne ha gitt han Sindre en god gammaldags bolleklipp mens vi sukka og vart enige om at alt va bedre før verda gjekk under. Og glad og fornøgd med bollesveis og det heile kunne vi sjå fram mot en ny vår, når gamle og utbrente frø på mirakuløst vis kunne finne ut at aske e den beste grobunn. Og ho Tuca kunne ha sagt; "Sjå der!" når bølga kom, og det regna og vi flaut, for fuglekassa va laga av tre.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment