Av å te kan anj lure på; kaffør gidd hondane å vere attme oss? Viss dei hadde villa, so kunne dei berre føre te skogs, forsvønne for godt, levd livets glade daga under ei einebærbusk.
For ikkje so lenge sia, so va ej på besøk me nokken. Før oss for på besøk so hadde oss rusla en kjapp liten tur for å lufte oss. En liten time vil ej tippe. Tukisn e alltids klar for meir action enn en times rusletur i band. Og når oss va på besøk med ditta menneskjet, so va det nokken som skulle en tur ut og hente en cd. Ej trudde den cdn va innafor husets fire vegga, men det viste sej etterkvart at den cdn va ute i en bil. Ej følgte ikkje me på ka ho Tuca gjor, og ho såg soklart sitt snitt te å følge etter cd-gnuen og stikke snuten uttadørs. Cd-gnuen kom tilbake, og etter et minutt eller to bjøndte ej å lure på kor Tukisn va. Ej ropte på ho en gång. Ingen Tukis å sjå. To gånga, tre. Hmm.. ka he ho fønne på no ska tru?? Ganske straks fann ej ut at ho Tuca måtte vere ute - åleine! Og det hadde ho vør i 2-5 (??) minutt! Shit..
Men då ej kom til uttdøra, so såg ej en regnvåt pels som sat som et skulelys og venta på å få komme innatt. Ja det e rart med det. Ho kunne lett tatt sej en god tur på eiga hand, søkt opp katta og kyr og gamle matresta, rulla sej i gjørme, jogga te sunnmøre eller kor som helst, men ho valgte altso å bli setande på trappa. Ho ville heller vere i lag me oss enn å leike "Flukten frå dyreparken" (Ikkje få panikk!).
Ja dei e nokken merkelige dyr dissa hondane, og det ekje allti like lett å forstå ka so føregjeng oppi haode på ho Tuca. Men en ting e sikkert - trufast e ho! Ho held stand og passa på matskåla si når ej e på jobb. Når ej endelig kjem heim so akseptera ho glatt at han Sindre må ha sej en middagslur før oss ska ut på langtur. Ute i skogen so held ho sej rondt mej når ho e laus - sjøl om ho he alle muligheite te å besøke Fræna når som helst. Og ofte når oss ska på tur i helgane, so sett ej frå mej ho Tuca på trappa ute mens ej må inn og hente ett eller anna som ej he gløymt. Og der set ho - heilt til ej kjem tilbake. Ho veit ka so venta - snusing, tissing, katta og honda, fjell og snø og vind og godis. Men ho hekje lyst å gå før ej kjem. Og det e jammen en fin egenskap!
Ej tru ej aldri he møtt nokken som e so trufast og tolmodig - og alltid e like blid - som ho Tuca. Åkej då, so he ho støkke av og havna på politiet en gång, og ej he fremdeles joggebuksa mi med 50 bitehøl i, og ej blir stadig frustrert når ho Tuca stikk av for å ete bæsj på skogstur. Men en hond e no en hond. Og når an e glad i honden sin so ser an mest dei positive sidene:)
2 comments:
Egentlig er det du som passer på å holde deg i nærheten av Tuca. Det er hun som får deg med på tur og får deg til å gi henne mat.
Hehe.. ja du sei nokke der! Ho bruka faktisk å stikke snuten sin borti mej eller bjønd å herje me teppet sitt dersom ej middagsluren bli for lang. Av å til so sett ho sej ved sofan og stira på mej til ej vokna.. hehe! Og når det e mat-tid, so stille ho sej opp ved matskåla og finn fram dådyr-blikket..
So du he nok rett! Ej e slaven til ho Tuca... ;) hehe.. Men det e no et koselig slaveri i so fall:)
Post a Comment